History , development and health.

Rasens historie og utvikling

Av Pia Sofie Nilsen

Stabijhoun er en aktiv allround rase som er plassert i gruppe 7, under seksjon 1.2 Continental Pointing Dogs, Spaniel type. Den er i slekt med to andre stående fuglehundraser, Drentsche Patrijshound og Kleiner Münsterländer. Historisk sett har den blitt brukt til å jakte forskjellige typer småvilt som hare, rev og fugl, samt muldvarp og andre skadedyr. Stabijhoun går for å være en lettlært, nysgjerrig og intelligent hund som kan brukes til det meste. I dag brukes rasen innen mange forskjellige aktiviteter som blant annet lydighet, rallylydighet, agility, nosework, spor og jakt. Jaktegenskapene innen rasen er ikke homogen, det varier hvilket anlegg det enkelte individ har. Noen liker også meget godt å trekke, og de er i tillegg gode kløvhunder.

Stabijhoun var også en gardshund som skulle vokte heimen og gi beskjed om det kom noen. Det gjør de gjerne med å bjeffe, men er ikke aggresive og tar vennlig imot gjester. 

Rasen er en utmerket familiehund, med sitt milde temperament, bedagelige vesen og toleranse overfor barn. Men man skal ikke la seg lure av dens avslappede væremåte, de har behov for en god del mosjon og bør også aktiviseres mentalt. Enhver Stabijhoun har stor glede av å få noe meningsfylt å bruke sine evner og sin energi på. I gamle dager skulle Stabijhoun være en selvstendig jakthund som måtte tenke selv, og løse oppgavene på egen hånd. Rasens historie som selvstendig «tenker» kan i dag vises i rasen ved at den kan være vanskelig å motivere, og den kan til tider være meget sta. Men har man først funnet den riktige motivasjonsfaktoren er de utrolig lærevillige og veldig ivrige etter å tilfredsstille sin eier. Stabijhoun har en fantastisk god nese, og i Norge er del trent som ettersøkshund på skadet vilt. Rasen kan vær en utmerket sporhund som arbeider i et rolig tempo og den er svært nøyaktig. Mange takler skiftende vær–og føreforhold i sporet meget bra, og de har god utholdenhet. Enkelte har også begynt å utmerke seg på sporprøver. Den trives også godt med andre forskjellige typer søks–og sporøvelser. Det har til og med blitt forsøkt å bruke rasen til og finne sopp, med gode resultater.

Den er ikke mye brukt som stående fuglehund, men det finnes enkelte jegere både i Norge, Sverige, Nederland, og USA  som bruker rasen på fuglejakt. Rasen kan være en svært god viltfinner som bruker vinden veldig fornuftig, og de som tar stand har en meget presis stand. Den har et noe trangere søk enn de mer populære fuglehundene, og er sånn sett kanskje best egnet til å jakte i skog. Den er med andre ord ikke en rase man kan forvente å hevde seg på høyfjellsprøver med. Men på jaktprøver for kontinentale fuglehunder i Sverige har rasen begynt å gjort seg bemerket. Dette er mye på grunn av at i dette prøvesystemet blir rasestandard lagt til grunn ved bedømming. De er dyktige apportører som har et mykt grep, og svært mange av dem er lystapportører. Fra gammelt av ble de brukt til å apportere mange forskjellige typer vilt som hare, rev og fugl. Det er derfor Stabijhoun har en sterk og kraftig nakke, den skal kunne apportere vilt som er relativt tungt i forhold til sin egen kroppsvekt. Så ikke bli overrasket om hunden kommer bærende noe som er stort og tungt. De er nemlig veldig sterke til tross for at det er en liten rase. Mange av dem er veldig glade i vann, og de er meget dyktige svømmere. De har svømmehud mellom tærne, og i vann arbeider de rolig og metodisk ved apportering. Den tykke pelsen beskytter mot lave temperaturer både på land og i vann.

 

I 1942 ble Stabijhoun offisielt godkjent som rase i den Nederlandske Kennelklubben, og i 1947 ble Foreningen for Stabij- og Wetterhoun etablert.

I 1952 var det vel 20 Stabijhouner og 10 Wetterhouner som var registrert i denne foreningen. 20 år etter raseklubbens etablering (1967) ble det registrert 19 Stabijhounkull i Nederland. I 1993 ble det registrert 36 kull. Det er nå ca 6000 stabijhoun i hele verden og av de er ca 70 % i Nederland. ( ref. NVSW)

 

HELSE: Kilde: NVSW (Nederlandske raseforeningen for Stabijhoun og Wetterhoun)  

Stabijhoun blir regnet som en  frisk rase, men også i denne rasen er det kjente sykdommer, som opptrer i varierende grad, og som blir tatt hensyn til i kombinasjon av avlsdyr for å få friske valper. 

Cerebral Dysfunksjon (CD eller NEURO) er en nevrologisk lidelse som er arvelig med enkel recessiv arvegang. Den viser seg mens valpene er meget unge, gjerne fra 6 ukers alder. Valpene som utvikler sykdommen ,vil være motorisk urolige, gå i ring, slutte å spise og vil til slutt dø. Genet for denne sykdommen er funnet, og ved en gentest, kan en finne ut om hundene er bærere eller fri. Begge deler kan brukes i avl, men må kombineres etter gitte regler: Fri x Fri eller Fri x bærer. Det vil da ikke produseres syke valper. 

Persisterende Ductus Arteriosus (PDA) er en hjertelidelse som bør opereres dersom valpen skal leve ett vanlig liv og ikke dø tidlig. Dette kan oppstå i hjertet spontant, eller være arvelig. Det forskes stadig på denne lidelsen for å finne årsaken. Dessverre er denne lidelsen økende i forekomst, i Nederland ses den i 2-3 kull årlig. I avl ,prøves det å unngå å kombinere linjer som har mye av dette. 

Hofteleddsdysplasi (HD)  er en utviklingsforstyrrelse av hofteledd som skyldes både genetiske faktorer og miljøfaktorer. Det finnes en del hofteleddsdysplasi hos Stabijen, gjerne av mild form (røntget HD C) , men Stabijen får sjelden plager av HD C. En sjelden gang ses også HD D og HD E. Graden bestemmes ved røntging når hunden er ca 1.5 år og alle oppfordres sterkt til å røntge sin hund, både for å vite hva sin egen hund har, og for avlen sin del. HD A og HD B er fri. Henviser til Norsk Kennelklubbs sider for mer informasjon om HD. 

Elbow Dysplasi (ED eller AD) er en samlebetegnelse for tre typer utviklingshemming ved albueleddene, forårsaket av både genetiske og miljømessige faktorer. Også for ED anbefales det at en røntger sin hund ved 1.5 år.  Henviser til Norsk Kennelklubbs sider for mer informasjon om ED.

Epilepsi (EP)er en plutselig en forstyrrelse i hjernen som gjør at en hund mister kontroll over en del av kroppen hans: han faller, får alvorlige kramper, kan skumme rundt munnen og han kan ha avgang av urin og/eller avføring. Det er også mildere former for uttrykk. Epilepsi kan være arvelig, men kan også være forårsaket av miljøfaktorer. Den arvelig formen  manifesterer seg vanligvis i Stabijen rundt to års alder. Ved epilepsi i linjene ,prøves også her å unngå å kombinere to linjer med samme lidelse. EP var vanligere før i rasen.                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                                  Von Willebrands   Desease (type1) er en blødersykdom av den mildeste formen. Det er en redusert produksjon av en bestemt koagulasjonsfaktor som gir hunder som er lidere, en økt blodkoaguleringstid. Til vanlig gir denne sykdommen ikke problemer, men ved større skader/operasjon ,kan det bli større blødninger som vanskelig kan stoppes. Det finnes gentest, men rasens hjemland, har ikke valgt å gjøre testen obligatorisk ved avl. Dette fordi sykdommen ikke gir problemer til vanlig, og rasen har en liten genpol, slik at flest mulig avlsdyr behøves.

Aseptisk meningitt (SRMA) er en autoimmun sykdom der  immunsystemet reagerer på friske celler i kroppen; «The runaway». I tilfelle av AM reagerer immunsystemet  mot hjernehinnene, og forårsaker betennelser i disse. (hjernehinnebetennelse). Denne sykdommen er ikke smittsom for andre hunder eller mennesker og er ikke forårsaket av virus eller bakterier. Det antas å ha en arvelig faktor, da den synes å være mer vanlig i visse linjer. 

 

 

 

Please visit NVSW for the health, historie and development of the breed.